Jeg er for feit

Kroppen min er ikke det den en gang var. Kroppen før prøverør, medisiner, operasjoner, graviditet og keisersnitt (shit, så mye den har gjennomgått!) var ikke drømmekroppen, men gud så mye jeg skulle gjort for å få den tilbake. Du vet når du tar "før" bilder igjen og igjen og så ender det bare opp som en bildeserie av deg selv som blir tjukkere og tjukkere? Haha. Sånn er det for meg. 

Jeg bestilte meg noen bukser fra getinspired.no og jeg hadde jo et håp om at minst en skulle være passelig. Neida. Ingen passet på magen. De er kjempefine på lår og rumpe, men på magen blir det for stramt og hud og fett tyter ut. Æsj assa. 

Jeg har så mye løs hud på magen at jeg får ikke på meg særlig med klær. I tillegg har jeg jo noen ekstra kilo på magen etter all medisinen jeg har gått på. Men når jeg ikke kan trene styrke så synes jeg det er vanskelig å gå ned i vekt. 

Noen som har enkle tips til vektnedgang i en travel hverdag? 

Jeg har gått ei mil!

I dag har jeg og mannen min, som du kanskje skjønte av overskriften, gått ei mil! 1,1 for å være helt nøyaktig. Det tok oss rett i underkant av 3 timer og det var så herlig! Jeg kjenner det godt i beina nå da, for vi gikk bare på asfalt og det kan være litt hardt for knærne. Det var uansett så deilig å være ute i frisk luft. Ungene sov litt av og på, men begge var våkne den siste timen. Litt dumt for da var det jo nesten leggetid igjen når vi kom hjem, men de var i strålende humør så det var egentlig bare koselig :-) 

Ellers i dag så har jeg ikke fått gjort noe som helst. Vi holder på med nattavvenning så det står dårlig til med søvn på natten. Derfor må vi ta det igjen på dagen og da får vi ikke gjort særlig mye. Mannen min er oppe og vasker flasker as we speak (eller as I write?) og jeg sitter her og lurer på hvordan i all verden vi skal få pakket ned alt sammen når vi egentlig trenger alt helt til flyttedagen. 

Flyttekaos

Ungene er i seng og jeg sitter for meg selv i kjellerstuen og tenker på alt som må gjøres før vi flytter. Stress. 

Vi flyttet til Mo i Rana på veldig kort varsel. Det tok vel bare 2 uker fra vi fant ut at vi måtte flytte til vi befant oss på Mo. Nå er det ca 3 uker til flytting og vi er så vidt begynt å pakke. Denne gangen skal vi ikke flytte så langt, bare til farmors leilighet i samme by, men det blir likevel et flyttekaos. Vi må finne ut hva vi trenger på Mo og hva vi kan pakke bort for å ta med til Stavanger i sommer. Vi skal nemlig bare bo i farmors leilighet i 2 måneder og så flytter vi hjem igjen! Jeg gleder meg skikkelig! 

Det har virkelig tatt på å bo i samme hus som mamma og de, det er ikke bare bare å bo sammen med foreldrene igjen når man er voksen og har flyttet ut. Jeg setter likevel pris på at vi fikk lov å bo her i et halvt år når vi trengte litt hjelp som nybakte tvillingforeldre og pappaen dro offshore. 

Den siste kvelden

Ungene sover og jeg sitter og forbereder dokumentene før telefonkonsultasjonen i morgen. Jeg har fått avslag på uføretrygden jeg søkte om i juni og holder på å gjøre klart til en klagesak. Telefonkonsultasjonen er med legen min, for i avslaget står det ting som strider direkte i mot det hun har sagt og jeg må derfor få henne til å skrive en uttalelse. Samtalen med legen avgjør litt hva som skjer videre. Jeg må kanskje ta kontakt med en spesialist på min sykdom for å legge ved en uttalelse om omfanget. Jeg må også snakke med advokat. Ja, jeg har nemlig tenkt å sette advokat på saken. Jeg har hverken tid, kunnskap eller energi til å krangle med NAV. Det blir dyrt, men forhåpentligvis blir det verdt det. 

Dette er forresten siste kvelden før M reiser på jobb. Da blir det to uker som gressenke og alenemamma. Det går nok helt fint, men jeg er like spent nå som forrige gang. Ungene forandrer seg så fort og de skal ha ting på andre måter nå enn forrige gang og de er midt i 4-month-sleep-regression så det er ikke bare-bare å legge de om kvelden, selv når vi er to voksne. 

 

Har Adam vannhode?

I flere uker har vi blitt tett oppfulgt av helsesøster med målinger på lengde, vekt og ikke minst hode. Hodemålet har nemlig økt mer enn normalt og det har krysset to percentiler. Når et hode vokser mer enn normalt så er det hydrocefalus, eller vannhode, som er det første som blir mistenkt av helsesøster og lege. 

NHI skriver dette om hydrocefalus:
Inne i hodeskallen ligger hjernen badet i hjernevæske. Hjernevæsken dannes i spesielle hulrom inne i hjernen. Disse hulrommene kalles hjerneventrikler. Fra hjerneventriklene beveger hjernevæsken seg gjennom flere trange kanaler før den ender opp på hjernens overflate. Derfra blir væsken tatt opp av blodårene.
Hvert døgn dannes det omkring 0,5 liter hjernevæske. Hensikten med hjernevæsken er blant annet å beskytte hjernen ved støt mot hodet, og gi næring til hjernecellene.


Ved hydrocefalus er det for mye hjernevæske i hjernen. Dette kan skyldes økt produksjon, tette kanaler eller redusert opptak til blodkarene. Derfor kalles tilstanden ofte vannhode på norsk. Når mengden hjernevæske øker, vil også trykket inne i hodeskallen øke. Det er det forhøyede trykket som forårsaker de fleste symptomene ved hydrocefalus, og som utgjør den største faren.

Hydrocefalus kan være en medfødt tilstand hos spedbarn. Sykdommen kan også oppstå hos voksne og eldre personer.


I dag var vi på helsestasjonen for måling og samtale med både helsesøster og lege. Vi var spente på om han måtte henvises til sykehus. Hodet var vokst ennå mer og lå høyt på skjemaet, men det gjør også lengden og vekten. Adam sitt hode er helt perfekt for han! Fordi han vokser såpass mye i resten av kroppen så stemmer skjemaene opp mot hverandre og ingenting er bedre enn det! Gode nyheter i dag altså :-) 

Min første morsdag

Hola peeps!

På etterskudd: gratulerer med morsdagen alle mødre ♥ 


       FOTO: SHUTTERSTOCK / BERGENS TIDENDE

I går var det morsdag og jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive. Om jeg skal være ærlig eller ikke. Eller, ærlig er jeg jo uansett, men det handler meg om jeg skal unnlate de negative sidene av gårsdagen. Livet er nemlig ikke alltid rosenrødt. 

Jeg sto opp til kake, roser og pakke. Det var kjempekoselig og mine søte små (les: pappaen) hadde ordnet meg to par nydelige øredobber. Men allerede før jeg rakk å stå opp i går så rullet Adam for første gang fra rygg til mage. Han kunne ikke vente så jeg fikk være der å se på. Men han rullet flere ganger etterpå så jeg overlever nok. 

Etter kakefrokost kledde vi på ungene og tok oss en deilig trilletur i solsteiken og -2°c. Det var litt vind så det var kaldt i kinnene mine, men deilig å røre på kroppen. Resten av dagen er vel ikke så mye å snakke om. Jeg og mannen ble nemlig ganske uenig, noe som egentlig ikke er til å unngå når vi bor i kjelleren hos mamma. Det har uansett ordnet seg nå, men det ødela jo dagen i går. Jaja, alt er ikke perfekt hele tiden! 

Gårdagens høydepunkt var uansett at Adam rullet for første gang og det er det jeg kommer til å huske best fra min første morsdag! 

Nå er det nok!

Hele helgen har gått til å tenke på kropp og utseende. Jeg var nemlig i byen på fredag for å kjøpe klær. Ingenting passet og jeg dro hjem mens tårene presset på. Jada, det er "bare" fire måneder siden fødselen. Jada, jeg har bært fram to mirakel. Men jeg vil jo for faen føle meg vel i min egen kropp! Jeg vil ha på fine klær, føle meg litt fresh. Jeg går bare i joggeklær og for store topper. Ingenting ser bra ut på meg. Og ikke gjør jeg noe for å kompensere. Så jeg ser vel egentlig ut som et vandrende togkræsj. 

Jeg er faktisk så misfornøyd at jeg allerede har ringt en kirurg for en konsultasjon, men han sier det må gå minst ni måneder etter fødsel før han vil operere, og på grunn av livet som tvillingmamma så blir nok ikke operasjonen før sommeren 2019. DET ER SINNSYKT LENGE TIL! Alt for lenge til. 

Jeg må ha en full mageplastikk med sying av magemusklene, så jeg trenger ro og ingen løfting i 8 uker. Det er jeg faktisk usikker på om lar seg gjøre. Fuck mammakroppen altså.... 

Ensomhet

Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. 
Wikipedia

Jeg er ensom. Det er kanskje min egen feil, for jeg tør ikke møte folk. Jeg oppsøker ikke situasjoner hvor jeg kan bli kjent med nye mennesker. Det er så lenge siden jeg hadde en ordentlig venninne at jeg vet ikke helt hvordan det er. Jeg hadde noen venner før i tiden, men av ulike grunner så snakker ikke vi lengre. Det er faktisk tre år siden sist jeg hadde en ordentlig venninne. Noen gang savner jeg vennskapet så mye at jeg gråter til jeg er helt tom. Jeg har bare lyst på et ordentlig vennskap igjen. Et vennskap der vi kan betro oss til hverandre, dra på shopping sammen og bare sitte på terrassen med et glass hver å se på stjernene i stillhet, vel vitende om at vennskapet vårt er så sterkt at vi trenger ikke snakke for å kommunisere. 

Blæh, klisje much? Men faen da. Jeg vil bare ha en venn! En ordentlig venn! Bestevenn. 

Jeg har ingen bekjente som kan forfremmes til bestevenn, jeg har ingen. Eller, jeg har jo mannen min. Det er han jeg tilbringer dagene med og det er han jeg snakker med når jeg trenger det. Men jeg kan ikke si alt til han. Rett og slett fordi han er mann og det er ikke alt han forstår. Dessuten deler ikke vi de samme interessene. Jeg, for eksempel, vil ha noen å sminke meg med, noen å fikse neglene med og noen å snakke om de slitte tuppene med. Det bryr ikke han seg om. Og det er jo helt greit, jeg stiller allerede alt for høye krav til han når det kommer til tilstedeværelse. Men han er alt jeg har. 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal få meg nye venner. Jeg jobber ikke, studerer ikke, har ingen hobbyer. Jeg er 25 år, så jeg kan ikke bare gå å sette med sammen med noen i sandkassen slik jeg gjorde i barnehagen.